KIA Trøndelag har tradisjon for samarbeid i mange retninger.
Særlig tror vi på gevinsten ved det gjensidige utbytte når offentlige instanser og frivillige organisasjoner deler erfaringer og utfordringer i innsatsen for integrering og inkludering av nye medborgere.
Den 3. mai ble det i nært samarbeid mellom Kristen-Muslimskdialoggruppe, IME-senter, Dialogsenteret og KIA invitert til Seminar ogdialog om mannsrollen for minoriteter i norsk kontekst. Med et åpent spørsmål om den flerkulturelle mannen i praksis kan risikere diskriminering knyttet til bevisste eller ubevisste stereotypier. Altså en invitasjon tilet kritisk blikk og evaluering av erfaringer. Fortalt av flerkulturelle selveller velkjente problemstillinger for saksbehandlere og rådgivere innenoffentlig sektor.
De 54 påmeldte representerte gledelig vis et bredt utsnitt av saksbehandlere og rådgivere fra politiet, barnevernet, familievernkontoret,bufetat, tolketjenesten, krisesenter, moskéer, personaltjeneste, NAV ogintroduksjonsprogrammet for bosatte flyktninger.
Deltakeres ønske om å gjøre en god jobb fremsto som tydelig,og det var også ærligheten omkring de mange tvilstilfelle, hvor spørsmålet ofteblir hva som blir best og mest løsningsorientert, når kulturelle elementer tårner seg opp i familiekonflikter og veien til misforståelser og uenighet er kort,og der både begrepsforståelse og god kommunikasjon blir vanskelig å få til.
Professor Torkel Brekke fra OsloMet holdt foredrag om funnhan har gjort innen forskning på situasjonen til den muslimske mann i Norge, og imamers krevende innsats i forsøket på å bidra til løsning av familiekonflikterm.m. Det er en oppgave imamer selv uttrykker ikke å ha kompetanse på i norskkontekst. Gjennom en case belyste Ester Røen fra KIA Trøndelag et hendelsesforløp fra virkeligheten om en familiefars svake og mangelfulleposisjon i møtet med voldspåstander fra mor. Eksemplet viste med overveldende styrke hvor sterkt en mor (kvinne) står, selv med uriktige påstander, utenbevis, dersom både politi, barnevern m.fl. tar hennes parti ukritisk. Mangemultietniske menn vil i slik situasjon ikke ha forutsetninger for å hevde sinrett.
Gjennom påfølgende spørsmål og arbeid i grupper bare økte kompleksiteten i de problemstillinger saksbehandlere og rådgivere til dagligjobber med. Og det ble sagt ifra om at det er ønskelig med flere samlinger forå belyse nyanser og viktige sider ved arbeidet med løsninger i saker med sterktinnslag av multietnisk innhold som del av saken.
I leder for IME-senter Saleh A. Osman Alqadasis innlegg bledet poengtert hvor sentralt det familiens boligsituasjon står for mangefamiliekonflikter. Det å gå på 70 visninger på leieobjekter uten positivt resultater ganske vanlig for en barnefamilie. Om en skillsmisse er målet vil en kvinne kunne fristes til å oppnå bolighjelp via Krisesenteret for kvinner, til trossfor at krisesenterets primæroppgave jo ikke er boligformidling.
Han henviste til IME-senterets mange saker hvor far ifortvilelse melder å ha mistet samværsrett med egne barn uten å ha hatt konflikt med barna på noe tidspunkt. Noe som naturlig fører til både stor frustrasjon og depresjon.
Han beskrev også utfordringen ved at budskaper av og tilnærmest må designes for å passe til norsk forståelse, og derved taper både detaljer og sannheter. Mye bidrar til begrepet minoritetsstress, og noen har uttrykt detslik: «Muslimske menn i Norge bærer på et strevsomt lagav angst, og møter fordomsfulle kommentarer fra kolleger, hets fra kunder eller klienter»
Det er all grunn til å jobbe frem gode løsninger på krevende situasjoner. Ikke minst for å forebygge utenforskap og radikalisering fra menn som ikke kjenner seg tilstrekkelig hørt.
Det er til glede og inspirasjon når folk medvelvilje og nysgjerrighet setter seg sammen og våger et kritisk blikk på egne prosedyrer, arbeidsmetoder, holdninger og handlinger. Virkeligheten forandrerseg hele tiden, og det er den vi må tilpasse oss.
