Flytte til ny kultur trussel mot helsa, eller nye muligheter?

Å flytte fra et land til et annet er en av de største utfordringene man kan ta fatt på. Jo større forskjell det er mellom opprinnelseslandet og ”vertsland” - i forhold til sosiale og økonomiske forhold, religion og verdier – jo større utfordring er det å tilpasse seg og finne seg til rette.

Hildegun Sarita Selle, psykolog

 

I forhold til storsamfunnet, er man kanskje plutselig blitt del av en minoritet, og deler ikke lenger majoritetens tradisjoner, vaner og omgangsform. Året følger ikke lenger de tradisjonene og høytidene man kjenner til, og man mister noe av den forventningen og stemningen som følger med å dele disse med omgivelsene.

 

På et personlig plan, har man plutselig mistet følelsen av å vite hvordan man skal gjøre små hverdagslige ting. Man trenger ikke reise langt før de små hverdagsfrustrasjonene kan gå på humøret løs. Det holder å reise fra Danmark til Norge, så blir man irritert hver gang man treffer feil tast på PC’en fordi dette er annerledes enn man er vant med. Alle små ting blir som små fjell. Veiskilt, telefonkatalogen, forstå hva som er inni matvarer i butikken, bussruter, uskrevne regler osv. Alt det man før gjorde med den største selvfølgelighet må i det nye landet læres på nytt og øves på før man igjen har en automatisk kunnskap om hva man skal gjøre, når og hvor. Alt det man var god til før, gjelder plutselig ikke lenger, og man kan få følelsen av å miste respekt, anseelse og status i det nye landet. Når man i tillegg ikke kan språket, blir veldig få ting en selvfølgelighet, og dermed øker stresset.

 

Når hver dag er en utfordring som krever at man er oppmerksom, våken og prøver å orientere seg, da blir man mer sliten enn vanlig. I tillegg opplever man sannsynligvis å gjøre små og store tabber fordi man ikke kan alle disse skrevne og uskrevne reglene i det nye samfunnet. En naturlig reaksjon på dette ”flyttestresset” er at man trenger mer søvn, blir mer nærtagende, misforstår mer enn vanlig og kan oppleve at følelsene raser opp og ned. Man kan bli mer irritabel, nedstemt og gråte lettere. Man tar seg mer nær av andres reaksjoner, fordi man hele tiden må være på vakt og føler at man ikke forstår og kan det som alle rundt mestrer. Man kan få fysiske reaksjoner som å miste matlyst, få hodepine og problemer med magen. Kort sagt: å flytte til et nytt land kan true selvfølelsen vår slik at vi ikke lenger føler at vi får til det vi er vant til å greie. Da skjer ofte det at man begynner å lengte tilbake til hjemlandet og ser alt man kom fra i et rosenrødt skjær. Jeg har til og med hørt personer lengte tilbake til steder hvor de opplevde veldig vonde ting, fordi utfordringene med å bo i Norge er så krevende.

 

Når jeg underviser familier som skal forberede seg på å reise til en annen kultur, sier jeg at det viktigste ikke er å unngå vanskelighetene, men å vite at det er normalt å reagere med slike stressreaksjoner som jeg har beskrevet her. Dessuten kan man reagere forskjellig i den samme familien, og veksle på å ha det vanskelig. Da gjelder det å støtte hverandre og minne hverandre på at det handler om normale menneskelige følelser i en veldig krevende situasjon.

 

Jeg snakket med ei ung kvinne som kom til Norge på et godt planlagt opphold hun hadde gledet seg til. Hun reagerte med å være svært trøtt og ville sove mye mer enn vanlig de første månedene. Dette gjorde henne urolig og hun lurte på om hun var syk.

Vi kaller ofte disse fysiske og psykiske reaksjonene for ”kultursjokk”.

 

Hva trenger man når man opplever ”flyttestress”?

Det er viktig å ta ekstra godt vare på seg selv når man kjenner at kultursjokket er sterkt. I tillegg til å vite at man er helt normal, hjelper det med gode sosiale relasjoner, eller et sted hvor man kan møte andre og oppleve hyggelige ting. Fysisk aktivitet og sunt kosthold er ekstra viktig når man bruker mye krefter på å tilpasse seg et kulturskifte, fordi man blir lettere syk når man lever med mer stress enn normalt.

 

Dersom man har mulighet til å ha kontakt med noen fra sin egen bakgrunn, vil dette være viktig for å få støtte og ha steder der man kan slappe av og være seg selv.

 

Kultursjokk og integrering

En ungdom fortalte meg at hun trodde hun var blitt så glad i Norge fordi alle de første møtene hun hadde med mennesker her var gode. Når hun nå møtte negative reaksjoner eller rasistiske og diskriminerende utsagn, greide hun å tenke at dette var unntak og ikke dominerende hendelser. Denne jenta har helt rett. Det første møtet vi har med landet, jobben, skolen eller naboer er det som avgjør om vi opplever landet som hovedsakelig fiendtlig eller vennlig. De som er uheldig og får mange negative møter med nordmenn i starten av oppholdet sitt, vil ofte streve lenger med å justere dette inntrykket og tro at de fleste vil dem vel. Der har alle nordmenn et ansvar i å være bedre på å vise vennlighet, gjestfrihet og åpenhet i møte med de som kommer til landet vårt!

 

Integrering handler både om samfunnets tilrettelegging for at man skal få mulighet til å bli en del av samfunnet, og om personens egne valg i forhold til samfunnet man bor i. En psykolog og sosialantropolog som heter John Berry har studert slike individuelle valg om integrering, og sett at vi faller i stort sett 4 kategorier. Bevisst eller ubevisst velger man svaret på 2 viktige spørsmål: Vil jeg ha kontakt med opprinnelseskulturen min? Vil jeg ha kontakt med den nye kulturen? Dersom man svarer nei på begge, blir man helt isolert og vil etter hvert få sterkere og sterkere kultursjokk reaksjoner. Svarer man ja til bare det første spørsmålet, ender man opp med å være det vi kaller ”segregert” – slik vi gjerne finner i ghetto-lignende steder hvor man ikke har mye kontakt med storsamfunnet. Da forblir ofte den norske kulturen en ugjennomtrengelig og skremmende ting, hvor man blir sittende med mange feile antagelser om de menneskene som bor der og det livet de lever. Dersom man bare svarer ja på det siste spørsmålet, står man i fare for å miste en viktig forbindelse til identitet og røtter. Virkelig integrering skjer bare når man greier å svare ja på begge spørsmål, slik at man tar vare på historien sin og de gode tradisjonene som er en del av ens identitet. I tillegg må man selv velge om man vil bevege seg og utforske og lære noe om den kulturen man kanskje synes virker rar, skremmende eller ubehagelig. Integrering er brobygging. Samfunnet kan bygge bro gjennom måten det gir muligheter på. Du som person kan bygge bro gjennom valgene du tar hver dag i møte med ting du ikke forstår eller kjenner.

 

Å flytte med vond bagasje

Når man har opplevd dramatiske ting som krig, flukt, forfølgelse eller fengsling har man levd lenge under stress. Slike opplevelser kan sette seg fast i kroppen, tankene og følelsene og forsvinner ikke selv om man flytter. Tvert i mot kan reaksjoner forsterkes av at man lever i et fremmed land og må bruke krefter på alt som er ukjent. Det at man kan slappe av fra fare kan også gjøre at kroppen endelig kan ”si fra” om hvor vondt ting har gjort og hvor redd man har vært. Opplevelser som er så overveldende at vi føler oss hjelpeløse, truet på livet eller alvorlig krenket kan føre til en type reaksjoner som vi kaller for post traumatiske symptomer. Dette er normale reaksjoner på svært dramatiske hendelser. Slike symptomer kan være søvnproblemer, mareritt, angst, påtrengende tanker om det man har opplevd og ”gjenopplevelser”, eller følelsen av at det skremmende hender om igjen. Man kan få problemer med å konsentrere seg, følge med på det som skjer rundt og huske ting i hverdagen. Ofte blir man trist og deprimert. Veldig enkelt sagt, er det som om kroppen fremdeles lever som om man er i fare, og ikke greier å falle til ro.

 

 

Hva skal man gjøre?

På samme måte som nevnt i forhold til ”flyttestress”, er det viktig å ta ekstra godt vare på seg selv hvis man strever med symptomer på at man er traumatisert. En bit av hjelpen kan man gi seg selv: spise sunt, sørge for at man har fysisk bevegelse hver dag, hviler tilstrekkelig –men ikke hele tiden. Det er veldig viktig at man har kontakt med noen man stoler på, og er sammen med andre. Vi er sosiale vesener som kan bli syke av å ikke ha kontakt med andre mennesker, selv om det føles som om man bare vil trekke seg tilbake og være alene.

 

Det er lov å be om hjelp!

Mange føler skam ved å innrømme at man strever med slike symptomer, og føler seg som et svakt eller dårlig menneske hvis man må få hjelp. Derfor er det viktig å forstå at man ikke er gal, men er et normalt menneske som trenger hjelp til symptomer som ikke går bort av seg selv. Behandling kan være å snakke med terapeuter som er trent i å bruke metoder som hjelper kroppen, tankene og følelsene til å finne tilbake til roen, balansen og evnen til å glede seg over ting igjen. Ingen metoder kan fjerne de vonde minnene. Men man kan få hjelp til å leve med de vonde minnene på en slik måte at de ikke forstyrrer hverdagen, søvnen og fremtiden.

 

I Norge har det vært en gradvis utvikling til å prate mer om det å ha psykiske plager og akseptere det å be om hjelp for dette. Men fremdeles er mange flau og skamfull over å ha det vondt på denne måten. I mange kulturer er disse tingene svært tabu, og de fleste forblir ensomme med de vonde tankene. Den eneste måten vi kan hjelpe hverandre til å akseptere psykiske plager som en menneskelig reaksjon på altfor stor motgang, er å støtte hverandre og forstå at det er plager som krever like stor respekt og omsorg som om man hadde en fysisk sykdom. Både barn, ungdom, kvinner og menn kan få reaksjoner på krig, flukt og tilpasning til en ny kultur – og er ikke et uttrykk for at man er en dårlig eller svak person. Tvert i mot forteller det at man har hatt styrken til å overleve svært vanskelige livssituasjoner, men kjenner smerten i etterkant. Omtrent som om man falt langt ned og traff bakken med et smell. Man overlevde, men det ville være rart om man ikke hadde skadet seg, brukket noe og følte seg banket opp med smerter i hele kroppen etterpå!

 

Uansett om man ”bare” har kultursjokk eller er traumatisert, så tar ting lang tid før livet kjennes helt normalisert. Det kan ta mange år før man føler at man hører til i et nytt land. Et liv i eksil er å leve med savn og lengsel side om side med gode opplevelser, venner og et meningsfylt liv.

 

 

Hildegun Sarita Selle er psykolog ved Psykososialt Team for Flyktninger.

Hun er oppvokst i Bangladesh, Nepal og USA, og med lang erfaring i å flytte og tilpasse seg. Jobber til daglig med flyktninger, og ofre for krig, tortur og flukt.