Siden jeg spurte ham mens vi satt rundt et langbord på en fellesmiddag i KIA hvor mange flyktningfamilier spiste sammen med mange norske familier, tenkte jeg kanskje han ville si at jeg burde skrive noe om vanskelighetene flyktningforeldre opplever når de flykter med barn, frykten de har for at det skulle skje barna noe, om vansker med å få barna til å sove på nye steder, om vanskelige samtaler med barna når de ser andre barn lide rundt seg, når de opplever krig og må holde seg inne i dagevis uten å kunne løpe ut og leke på grunn av snikskyttere, bilbomber eller bomber fra oven, grusomheter som vi ser daglig på TV nå men som også barn andre steder i verden lider og dør gjennom, uten en eneste kameralinse i nærheten til å dokumentere det.

 

Det var ikke, om strabasiøs flukt, om utrygge lekeforhold i flyktningleire, om lange dager og usikkerhet, om alt det barna mister når de flytter fra huset sitt, fra lekekameratene, kjæledyret og landet sitt. Det var ikke det han syns jeg burde bruke plass til å skrive om.

 

Jeg tenkte han kanskje ville jeg skulle innlemme avisleserne i hva den lange stillestående tiden, de lange dagene og kveldene og nettene og morgenene og formiddagene og nye ettermiddager, kvelder, netter og morgener – hva den uutholdelig lange ventetiden på asylmottak gjør, med både mors evne til å være mor, fars evne til å være far, og barns mulighet til å være barn.

 

Det ville ikke vært unaturlig om han som har vært igjennom det, ønsket å fokusere på utfordringene i den første kritiske tiden hvor alle i familien er ute av plass, når de ikke kan landets språk, og ikke vet hva som skal skje i morgen. Når familiemedlemmene opplever hver sin forskjellige sorg for det de har flyttet ifra, og har hver sin forskjellige mestringsstrategi møte med det nye de flytter til. Det er vanskelig for familien å beholde sine gamle strukturer og for alle å beholde sin verdighet når man har gitt fra seg all myndighet over egen framtid og venter på byråkraters avgjørelse i saken om sitt liv, når mor og far ikke skal gå på jobb, og derfor heller ikke har økonomi til å gjøre det de brukte å gjøre før.

 

Familier på flukt, eller familier som migrerer, som flytter fra noe kjent til noe nytt, opplever en endring som griper omfattende inn i deres måte å være familie på. Det å være familie, det å være sammen, å være en del av, og å høre til, det er selve kjernen i manges identitet. Det stikker dypere enn mange av oss er vant til å tenke over.

 

I Norge lever vi i en individualistisk kultursfære. Når vi opplever kriser som ryster ved grunnvollene av vår personlighet, er hjelpen å finne hos dem som styrker vår personlighet, som hjelper oss å gjenopprette vårt selvbilde, hjelpe oss å bli helbredet og få styrke i vårt indre menneske. ”Jeg må finne meg selv igjen. Slik får jeg grunnen tilbake under mine føtter.”

 

Men for mange som er født inn i, og har pustet inn annen kulturell luft, er det familien, det å være sammen, det å leve sammen, ”å være i livet”, ”være i opplevelsene”, ”være i det som skjer” SAMMEN, det er selve armeringen i personligheten.

 

”Personlighet” min kan kanskje byttes med ”familiehet ”. Personligheten er så avhengig av familien, at man kan si at ” Jeg er ikke meg uten oss, jeg er ikke hel uten oss”.

 

Når en person fra en slik kultur opplever kriser som skaker grunnvollene i livet, vil ”Oss” være viktig. Det er ”Oss”, familien, og det å høre helt til, som vil kunne helbrede, styrke det indre mennesket. De må finne ”oss selv” igjen. Slik kan de få grunnen tilbake under føttene.

To tiltak vi rundt dem kan gjøre, er for det første å jobbe for at det skal bli lettere å ha familien rundt seg. At det blir lettere å få familiegjenforening.

 

Det andre vi kan gjøre, er å være ”Oss”. Når innvandrere fra mange kulturer trenger familien som en armering for å være hel i personligheten sin. Og akkurat det å flykte eller flytte tar bort denne armeringen, er det lett å se hvor sårbar man kan bli for ytterligere følelser av å ”IKKE tilhøre” og ikke være en del av ”Oss”. Og det er også lett å se hvor sårbar og mottakelig man er som flyktning eller innvandrer for gode mennesker som tar en inn i varmen, som åpner gjengen sin, familien sin og kjøkkenet sitt, så man igjen kan få en følelse av å være ”Oss”. Slik kan man finne grunnen igjen under føttene.

 

Det min venn mente jeg burde skrive om i en nasjonal avis rundt temaet innvandring og familie. Var dette:

 

”Du kan skrive at det er viktig og godt at man er sammen i familien,” sa han.

 

”Du kan bruke veldig store bokstaver, og skrive bare det. Da har du siden din. Og det holder. For det er det viktige. For mange av oss innvandrere er familien veldig mye viktigere enn personen selv.”

 

Dette innlegget ble publisert på temasiden om familie i avisen Dagenmagazinet torsdag 8. Januar.

 

 

Sigrun Saltbones Lauvland
Informasjonsleder Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA)
info@kianorge.no